Hei hei alle sammen:) Da har vi vaert her i over en maaned og dagan flyr. Vi jobbe stort sett anna hver dag og syns det e greit:) Det e ikke alt for tungt arbeid, saa overarbeida e vi ikkje, bortsett fra de to siste dagan da vi har flytta paa store mengda vaat jord/leire. Det har i tillegg vaert skikkelig steikanes sol og rundt 20 grader. Et av lyspunktan e at vi har faatt lovt aa kjøre firehjulingen. Ae trur jm har kosa sae mest paa den og har funne ut at vi maa kjøpe en naar vi kommer hjem!
En stykk fornoyd JM!
Silje klar for aa hyrde okser.
Vi har ogsaa vaert med paa aa veie oksa som e klar for salg og dem ligg paa en rundt 500 kg! De skal dessverre snart bli kjottdeig, men saann er livet paa garden. Vi har endelig faatt tatt litt bilda og film av dem saa dokker faar et lite innblikk i hverdagen vaars. Vi fikk dessverre kun lasta opp en video, men vi skal prove aa laste opp de andre neste gang:)
Her ser dokker en liten video av kjoreturen vi tar hver morra fra huset og til oksan. Paul kjore og vi sitt paa:)
Oksan e klar for veiing.
Det har ogsaa blitt tid til litt sightseeing i omraadet rundt her. Vi har vaert i Whangarei som e Northlands storste by og fikk sett heller lite pga ekstemt regn. Det ble dog tid til en god lunsj paa Bob og litt kikking i butikka.I dag har vi vaert paa ei nydelig strand og tok lunsjen paa en koselig italiensk cafe. Saa alt i alt har vi hatt noen koselige daga siden sist innlegg.
En possom paa verandaen. Vi har kun sett disse i form av road kill for.
En duckface maa vaere lov, det va enten det eller ingenting:P
I kveld har vi akkurat inntatt et bedre fish & chips maaltid og e klar for rugbykamp, NZ-Frankriket. Det vise sae at Frankriket e skikkelig god i rugby saa det her blir en spennanes kamp.
Haape ellers at alt staar bra til med alle hjemme og at dokker kose dokker med høsten:)
Klem klem
Nå har vi kommet oss til gård #2 i vårt New Zealand eventyr! Hurra!
Vi kom hit på torsdag for tre dager siden og la meg begynne med å si at det har vært en stor kontrast til den første gården, både positivt og negativt. For å begynne med det positive så kan jeg si at både huset og naturen rundt oss er fantastisk! Huset har en stor åpen planløsning med panoramautsikt til landskapet rundt (huset ligger oppe på en åskam). Rommet våres er flott med vinduer som åpner opp utsikten utover naturen rundt oss med åpne, grønne sletter som bukter seg bølgende bortover.
Inngangen til huset vårt
På vei til Ruawai
Room with a view!
Utsikt fra verandaen
Natashas dance recidal at the local school m/ musikk av Edvard Grieg
Det som kanskje har vært en litt større utfordring for meg og Silje er støynivået her i huset. Fiona og Paul (husets eiere) er nemlig foreldre til to små barn; Natasha på seks og Liam på to. La meg først presisere at de er kjempefine unger, men at de ikke har noe som helst begrep om hva ”innestemme” er. Alt som sies må ropes, gjerne så høyt som mulig, fra hanen galer til kuene går hjem! :p
Men men, det går bra altså. Det er bare ikke akkurat hva vi er vant til vanligvis, uerfarne som vi er på akkurat det feltet.
Fiona har en master i sykepleie, men siden Liam enda ikke har fått barnehageplass er hun hjemmeværende husmor og ser ut til å trives med det. Paul er gårdsmannen som tar seg av det meste. Denne gården er det helt motsatte av hva Lloyd og Laura sin var. Den er svær! Paul har rundt omkring 1500 okser til alle årets tider fordelt utover på et landområde som er så stort at han må kjøre rundt på firehjuling for å komme seg fra A til B.
Det er også det vi er med ham hver morgen fra klokken er rundt halv ni fram til lunsj. Vi kjører med ham på firehjulingen og gjeter oksene fra forskjellige innhengninger. Dette må gjøres for at oksene skal ha grønt gress å spise. Når en innhengning er oppspist må oksene forflyttes til en annen som har fått stå tom slik at gresset kan gro tilbake igjen. Heldigvis har han ikke alle oksene sammen, de er fordelt inn i mindre flokker på rundt femti dyr i hver.
Da jeg spurte Paul om hvorfor han drev med okser og ikke melkekuer smilte han bare lurt (he does that alot :p) og sa at som melkebonde må man stå opp alt for tidlig! Som far til en toåring og seksåring tror jeg at den lille søvnen han har, den vil han beholde. Samtidig så tror jeg at det å være oksebonde har sine fordeler over det å være melkebonde med ”mindre” slit for pengene. Han sa han får rundt 400 dollar pr. okse. Når du har 1500 okser så blir det en god del penger til slutt!
Paul og Fiona er veldig snille og hyggelige mennesker. Siden vi bor under samme tak kunne man tenke seg at det kanskje blir litt rart, men ikke her. De har ønsket oss velkommen inn i familien deres med åpne armer, og gjort det klart for oss at vi bare må forsyne oss med mat og at vi ikke trenger å spørre om lov for alt ting mulig. Du skal ikkje komma til maten her, som bestemor pleier å si.
Paul er hele tiden veldig nysjerrig på hvordan vi gjør ting i Norge, spesielt bøndene, og stiller mange spørsmål, ofte ting vi egentlig ikke kan svare på. Han er, i likhet med Fiona, veldig tålmodig og interresert i å lære oss opp i hva han styrer med på gården og hvordan ting gjøres.
Ellers så jobbet vi igår, etter å ha vært med oksene, som gartnere. Vi måtte sette opp et lite drivhus som vi senere fylte med alskens grønnsaker. Vi plantet, tomater, agurker, brokkoli, chili, salat, og gulerøtter. Vi var litt bekymret for at det forstatt skulle stå der i dag pga mye vind og regn i gård kveld, men det var like helt i dag.
JM bygger drivhus (skikkelig Nille drivhus :p)
Sydney
I dag har vi også fått tid til å være litt turister og vært på ”The Kauri Museum”. Det tok for seg historien bak utvinningen av Kauritrær og som er verdens andre største trær. Både gjennom museumet og vår tur til Phuketi Forest sist uke, fikk vi innblikk i hvor stor disse trærne virkelig er. Noen av de største har en diameter på 4 meter!
Kauritre
The wooden throne..?
Wood henge..? Puns are fun :p
Ser den kjent ut, Asbjørn? :p
Fra den populære serien "Hvor er Silje?"
Ja, så dagene her på landet går som vanlig egentlig. Hver dag lærer vi noe nytt og jeg må si at som tiden går så får jeg mer og mer sansen for dette livet. Jeg mener, det å faktisk gjøre noe ut av livet istedet for å sitte på et kontor inne i byen, frister veldig. Og hvis man tror at det å være bonde bare er hardt fysisk arbeid som den tregeste av oss kan gjøre, så tar man grundig feil. Det kreves også en god dose intelligens i godt gårdsdrift, spesielt må man være stødig i logistikk hvis man skal klare å holde styr på 1500 dyr samtidig. Paul har til og med utdannelse innenfor gårdsdrift fra universitetet her i New Zealand (impressive much?)
Hademmmm
Frittgående kalkuner
Et knippe utvalg av Pauls okser.
Til slutt vil jeg vise to klipp fra Youtbe: http://www.youtube.com/watch?v=rTGEPW6p4M0
http://www.youtube.com/watch?v=ZCy4TA4jwig
For de av dere som ikke er interessert i rugby kan jeg fortelle at dette gjøres foran hver kamp, men at det kun er noen av landene fra Oceania som gjør det. Du vil feks ikke se Englands lag danse rundt som dette før sine kamper :p
Da va det tid for et nytt Silje innlegg, hurra:D Ting har gått mye bedre etter all dramatikken fra sist uke! Vi har jobba med forskjellig oppgaver på gården og i tillegg fått tid til litt sightseeing. På gården går alt sin vante gang og vi har jobba både med potetsetting og vedhogging. Det har selvfølgelig også vært tid til lek og kos med hundan.
Ellve "perfekte" potetrender (som katta har gått over!)
Bob:)
Broody:)
Tallulah med favorittbamsen:)
Ellers hadde vi en flott tur til Russell på fredag og det var godt å ha en fungerende bil, vår kjære Nissan Pulsar! Jeg har ikke sagt det til Jm enda men jeg har booket bilen for 2 ekstra uker, hurra! Vi skulle egentlig kjøre til Auckland på torsdag morgen kl 05.00 men da måtte ho mor sette ned foten;) Fikk også en veldig god pris, så da va dealen gjort. I Russell, som forøvrig var en nydelig liten by, spiste vi en lunsj på favoritt restauraten til Lloyd og Laura. Det ble også tid til is og shopping etter maten! Her er noen utvalgte bilder fra Russell og båtturen dit fra Paihia:
Russell
Å tenk at nesten to uker er over her i Ohaeawai, vi gleder oss til neste gård, selv om det det blir veldig trist å dra fra Lloyd og Laura og alle dyrene. Vi har blitt møtt med åpne armer her og føler virkelig at vi har blitt godt kjent med disse menneskene. Det har vært mange koselige middager og vi satser på å komme tilbake før vi drar tilbake til Norge! Tilslutt følger noen bilder tatt rundt på gården her:
Skummel overskrift idag, men slapp av kjære foreldre; det er ikke så ille som det høres ut som :p
Det hele begynte i overigår mens vi skulle gjøre oss ferdig med å bære ut det siste fra skuret til Lloyd og Laura. Jeg hadde nettopp gått forbi Silje og skulle til å plukke opp noen glass da jeg plutselig kunne høre henne rope på meg. Jeg slapp det jeg hadde i hendene og sprang ut for å se hva det var som var problemet. Hun stod på trappen med den ene hånden i den andre og blodet rant nedover håndleddet hennes som en strøm. Min første tanke var "herregud, nohar ho kutta pulsåra!" Heldigvis så er min evne til å hele tiden tenke det verste, dårlig i sammenligning med virkeligheten. Hun hadde snublet i trappen, falt framover og skjært seg på siden av håndleddet, rett nedenfor tommelen, på en keramikkvase hun hadde bært på. Men det så skikkelig ille ut fordi det bare blødde og blødde og blødde...
Heldigvis så var Laura hjemme og vi bestemte oss raskt for at det var best å dra til legevakten og få det stelt der. Den største frykten var at det satt biter inne i såret eller at det kunne bli infisert. Så vi dro inn til byen Kerikeri og til legevakten der hvor Laura kjente en av legene. Vi kom oss ganske raskt inn og Silje fikk renset såret og alt var egentlig ganske greit. Det var ingenting inni det og hun vasket det ganske godt for å unngå innfeksjoner.
Silje fikk resten av dagen fri mens jeg fortsatte å reparere gjerder på gården :p
Så kom dag to med ulykker og denne var (arguably) verre enn Siljes lille uhell.
Vi fikk låne jeepen til Lloyd fordi vi skulle ta oss en liten dagstur opp nord for å kjøre på Ninety Mile Beach. Der oppe er vi ikke forsikret med leiebilen våres, og uansett om vi var det så ville den ikke klare å kjøre på stranden. Siden det var Lloyd sitt initiativ at vi skulle låne jeepen hans, sa vi ja takk med glede. Så feil skulle det vise seg å være...
Kjøreturen opp dit gikk veldig fint. Å kjøre en 4xjeep er noe helt annerledes enn å kjøre Peugeoten hjemme :p Men det var først når vi kom frem til stranden at morroa kunne begynne. Seriøst det var artig å kjøre i 100km/t på en åpen strand med havet og den åpne blå himmelen over deg.
Men så slutta morroa når vi var på vei hjemover... Plutselig syntes jeg at jeg luktet stekt karamell og i det samme jeg sa det til Silje bråstoppet hun. Forvirret så jeg framover og kunne til min store skrekk se at det kom røyk ut fra panseret. Vi hoppet ut av bilen og sleit i noen desperate sekunder for å finne knappen for å åpne panseret. I samme øyeblikk som vi fikk det opp, stoppet det en bil ved siden av oss og lurte på om vi trengte hjelp. Da de så røyken kom de ut uten å få svar fra oss.
"Heldigvis" var det ikke røyk, men damp som kom ut av radiatoren og et hull i en av ledningene som går fra den. Det viser seg at biler trenger vann for å kjøle ned motoren. Who knew? Tydeligvis så hadde motoren overopphetet seg selv eller noe i løpet av bare noen få sekunder. Vi vet det fordi vi faktisk holdt et øye med temperaturen og bare noen minutter før alt gikk galt holdt den en stødig temperatur på rett under hundre.
Mannene i bilen som stoppet var veldig hjelpsomme, men ingen mekanikere. De var derimot så utrolig snille at de skulle kjøre opp til nærmeste service station og få en tow truck til å hente oss. I mellomtiden måtte vi bare vente. Det som var litt skummelt er at på denne stranden så kommer tidevannet ganske fort inn og det har ikke vært uvanlig at biler har blitt kjørt fast i den våte sanden og faktisk tatt av tidevannet.
Mens vi ventet kom det en ny bil kjørende opp på siden vår og sa at de hadde blitt stoppet av de andre og spurt om de ikke kunne trekke oss opp fra stranden. Det gjorde de (snille menneskene) og lot oss stå og vente på en sidevei, på trygg avstand fra det skumle tidevannet. Etter tredve minutter kom tauebilen og hentet oss. Fyren var en skikkelig hardhaus med cowboyhatt og bart :p De kjørte oss inn til stasjonen og begynte å kikke under panseret.
Først trodde de at det bare hadde skjedd en overoppheting som hadde slått hull i røret, så de klippet av den ødelagte delen og fylte på vann igjen. Men da vi startet bilen og vannet nærmest på sekundet begynte å koke over, viste det seg at feilen var større enn antatt.
Etter flere forsøk måtte de kjøre sin vei fordi de ble tilkalt til et annet oppdrag. Så der stod vi igjen på en liten bensinstasjon midt i gokk, uten mobildekning og rundt to timer unna home...
Hvis det ikke hadde vært for at alle menneskene vi møtte den dagen var så utrolig snille og hjelpsomme, tror jeg at panikken ikke hadde vært langt unna. Men vi klarte til slutt å få tak i Lloyd ved å låne fasttelefonen til bensinstasjonen og forklart situasjonen for ham. Det uheldige var at han var på jobb på det tidspunktet og vi måtte snakke med ham mens han var midt i en operasjon på en pasient :p
Vi ble først enige om at vi skulle prøve å kjøre hjemover og se hvor langt vi kom. Men vi fant fort ut at det kom til å ta evigheter når man bare klarte å kjøre ca hundre meter før man måtte stoppe og vente i rundt ti minutter for å kjøle den ned. Så vi ringte ham igjen (nå hadde vi kommet til et sted hvor det var dekning) og han skulle komme å hente oss om ikke så lenge. Bilen måtte vi bare la stå igjen i en liten avkjørsel. Den skulle nemlig en bekjent av ham komme å hente og kanskje fikse.
Akkurat i skumringstimen kom Lloyd og hentet oss på en avsidesliggende vei i no-mans-land nesten helt i nord av New Zealand. Da hadde vi vært på tur i ti timer, hvorav rundt seks ble brukt på den helvetes bilen :p Vår største frykt var at Lloyd kom til å bli sint på oss fordi bilen hadde blitt ødelagt, men det var han ikke i det hele tatt. Han tok det hele med et smil og forsikret oss om at det var en gammel bil og at det ikke var vår feil i det hele tatt. Lloyd and Laura are amazing people! If you are reading this then you should know that we have nothing but gratitude towards you! :D
Vel, det var alt for nå fordi nå gidder jeg ikke å skrive mer :p
PS. Ikveld går første kampen av Rugby World Cup All Blacks (NZ) vs Tonga. Go Blacks!
Da var vi endelig fremme ved den første gården våres! Jeg foreslår en liten champagneskål, for de av dere som er gamle nok (!), når du/dere leser dette for å feire med oss at eventyret har begynt for alvor!
I skrivende stund har vi nå vært her på gården til Lloyd og Laura (to skotter faktisk som dro til NZ for rundt syv-åtte år siden) siden onsdag. Og det har vært fantastisk! Gården deres er som et lite stykke paradis med store åpne hager og en fin blanding mellom vanlige trær, sitrontrær, palmer og en svær, majestetisk eik som ser ut som om den er tatt rett ut av Ringenes Herre! Seriøst! Den er epic!
Å kjøre opp hit var som å kjøre Tromsø-Lavangen, bare uten den imminente dødsfaren hengende over hodet ditt når man kjører gjennnom Lavangsdalen. Veiene er helt greie og for det meste av turen kunne vi ligge i 100km/t. Å finne veien hit var heller ikke noe problem. Det var bare å følge SH1 (hovedveien, logisk nok) i rundt tre timer før vi måtte svinge innover på en mindre sidevei. Lloyd hadde sendt oss en meget detaljert veibeskrivelse, som undertegnede fulgte til punkt og prikke, og guidet den smukke sjåføren perfekt inn mot målet vårt. Men fra spøk til alvor; hatten av for Silje! Hun tok utfordringen med venstrekjøring og høyresidevikeplikt på strak arm og det var aldri noen problemer!
Da vi kom frem til gården onsdag ettermiddag ble vi møtt av Lloyd, en jovial snill mann på min høyde, og tre meget entusiastiske hunder som syntes det var kjempemorro å få besøk av fremmede. De hoppet opp og bjeffet og sprang inn i hverandre av begestring! For personer som er redd hunder kan de nok virke som ute av kontroll, men de gjorde oss ingen skade og var egentlig bare store tullinger med et desperat ønske om å hilse oss ordentlig velkommen til gards! Etter hundene og Lloyd fikk vi også hilse på Laura, kona hans. Hun er en kjempesnill, ultrakoselig liten skotsk mama som hilste oss med et varmt og vennlig smil. Det var et kort, men fint møte som ble godt mottatt av oss slitne reisende.
Etter møtet med Lloyd and Laura, og hundene, kjørte vi ned til hytta vår The Acorn Cottage, som ligger litt nedenfor huset deres. Først vil jeg si at det er en hytte som de egentlig leier ut til reisende, men som de også lar gårdshjelpere bo i hvis det ønskes. For vår del var det et sterkt ønske etter at vi hadde sett bilder av den på nettet, og herregud vi tok ikke feil heller. Acorn er en fantastisk liten romantisk, hjemmekoselig hytte som snytt ut av en historisk kjærlighetsroman!
Etter en meget kald natt (temperaturen synker ned til rundt 7-8 om natten og det eneste varmeelementet i Acorn er peisen) stod vi opp til hanegal klokken halv åtte. Klokken halv ni var vi påkledd og med friskt mot på vei til Laura for dagens arbeidsoppgaver. Siden Lloyd er bortreist på business (han er egentlig tannlege) var det opp til husets dame å kommandere troppene :p
Vi fikk i oppgave å sprøyte ned ugress langs muren deres først. Dette var gjort på en halvtime og ikke noe særlig tungt. Men som vårs hovedjobb skulle vi kutte ned eføy som har , sikkert i årevis, fått sno seg oppover trærne langs muren deres mot veien. Dette var betydelig tyngre, og det ble en jobb vi ikke ble ferdig med før tidligere idag. Men men, du skal aldri skule ned på en dags ærlig arbeid! :p
Håpe dere har det bra hjemme!
PS. Fanken at jeg går glipp av Norge-Island...
Esel #1
Esel #2 (De elsker kos og følger etter oss hele tiden :p)
