En ulykke kommer sjelden alene...

Skummel overskrift idag, men slapp av kjære foreldre; det er ikke så ille som det høres ut som :p

Det hele begynte i overigår mens vi skulle gjøre oss ferdig med å bære ut det siste fra skuret til Lloyd og Laura. Jeg hadde nettopp gått forbi Silje og skulle til å plukke opp noen glass da jeg plutselig kunne høre henne rope på meg. Jeg slapp det jeg hadde i hendene og sprang ut for å se hva det var som var problemet. Hun stod på trappen med den ene hånden i den andre og blodet rant nedover håndleddet hennes som en strøm. Min første tanke var "herregud, nohar ho kutta pulsåra!" Heldigvis så er min evne til å hele tiden tenke det verste, dårlig i sammenligning med virkeligheten. Hun hadde snublet i trappen, falt framover og skjært seg på siden av håndleddet, rett nedenfor tommelen, på en keramikkvase hun hadde bært på. Men det så skikkelig ille ut fordi det bare blødde og blødde og blødde...

Heldigvis så var Laura hjemme og vi bestemte oss raskt for at det var best å dra til legevakten og få det stelt der. Den største frykten var at det satt biter inne i såret eller at det kunne bli infisert. Så vi dro inn til byen Kerikeri og til legevakten der hvor Laura kjente en av legene. Vi kom oss ganske raskt inn og Silje fikk renset såret og alt var egentlig ganske greit. Det var ingenting inni det og hun vasket det ganske godt for å unngå innfeksjoner.
Silje fikk resten av dagen fri mens jeg fortsatte å reparere gjerder på gården :p

Så kom dag to med ulykker og denne var (arguably) verre enn Siljes lille uhell.
Vi fikk låne jeepen til Lloyd fordi vi skulle ta oss en liten dagstur opp nord for å kjøre på Ninety Mile Beach. Der oppe er vi ikke forsikret med leiebilen våres, og uansett om vi var det så ville den ikke klare å kjøre på stranden. Siden det var Lloyd sitt initiativ at vi skulle låne jeepen hans, sa vi ja takk med glede. Så feil skulle det vise seg å være...

Kjøreturen opp dit gikk veldig fint. Å kjøre en 4xjeep er noe helt annerledes enn å kjøre Peugeoten hjemme :p Men det var først når vi kom frem til stranden at morroa kunne begynne. Seriøst det var artig å kjøre i 100km/t på en åpen strand med havet og den åpne blå himmelen over deg. 

Men så slutta morroa når vi var på vei hjemover... Plutselig syntes jeg at jeg luktet stekt karamell og i det samme jeg sa det til Silje bråstoppet hun. Forvirret så jeg framover og kunne til min store skrekk se at det kom røyk ut fra panseret. Vi hoppet ut av bilen og sleit i noen desperate sekunder for å finne knappen for å åpne panseret. I samme øyeblikk som vi fikk det opp, stoppet det en bil ved siden av oss og lurte på om vi trengte hjelp. Da de så røyken kom de ut uten å få svar fra oss.

"Heldigvis" var det ikke røyk, men damp som kom ut av radiatoren og et hull i en av ledningene som går fra den. Det viser seg at biler trenger vann for å kjøle ned motoren. Who knew? Tydeligvis så hadde motoren overopphetet seg selv eller noe i løpet av bare noen få sekunder. Vi vet det fordi vi faktisk holdt et øye med temperaturen og bare noen minutter før alt gikk galt holdt den en stødig temperatur på rett under hundre.

Mannene i bilen som stoppet var veldig hjelpsomme, men ingen mekanikere. De var derimot så utrolig snille at de skulle kjøre opp til nærmeste service station og få en tow truck til å hente oss. I mellomtiden måtte vi bare vente. Det som var litt skummelt er at på denne stranden så kommer tidevannet ganske fort inn og det har ikke vært uvanlig at biler har blitt kjørt fast i den våte sanden og faktisk tatt av tidevannet.

Mens vi ventet kom det en ny bil kjørende opp på siden vår og sa at de hadde blitt stoppet av de andre og spurt om de ikke kunne trekke oss opp fra stranden. Det gjorde de (snille menneskene) og lot oss stå og vente på en sidevei, på trygg avstand fra det skumle tidevannet. Etter tredve minutter kom tauebilen og hentet oss. Fyren var en skikkelig hardhaus med cowboyhatt og bart :p De kjørte oss inn til stasjonen og begynte å kikke under panseret.

Først trodde de at det bare hadde skjedd en overoppheting som hadde slått hull i røret, så de klippet av den ødelagte delen og fylte på vann igjen. Men da vi startet bilen og vannet nærmest på sekundet begynte å koke over, viste det seg at feilen var større enn antatt.

Etter flere forsøk måtte de kjøre sin vei fordi de ble tilkalt til et annet oppdrag. Så der stod vi igjen på en liten bensinstasjon midt i gokk, uten mobildekning og rundt to timer unna home...

Hvis det ikke hadde vært for at alle menneskene vi møtte den dagen var så utrolig snille og hjelpsomme, tror jeg at panikken ikke hadde vært langt unna. Men vi klarte til slutt å få tak i Lloyd ved å låne fasttelefonen til bensinstasjonen og forklart situasjonen for ham. Det uheldige var at han var på jobb på det tidspunktet og vi måtte snakke med ham mens han var midt i en operasjon på en pasient :p

Vi ble først enige om at vi skulle prøve å kjøre hjemover og se hvor langt vi kom. Men vi fant fort ut at det kom til å ta evigheter når man bare klarte å kjøre ca hundre meter før man måtte stoppe og vente i rundt ti minutter for å kjøle den ned. Så vi ringte ham igjen (nå hadde vi kommet til et sted hvor det var dekning) og han skulle komme å hente oss om ikke så lenge. Bilen måtte vi bare la stå igjen i en liten avkjørsel. Den skulle nemlig en bekjent av ham komme å hente og kanskje fikse.

Akkurat i skumringstimen kom Lloyd og hentet oss på en avsidesliggende vei i no-mans-land nesten helt i nord av New Zealand. Da hadde vi vært på tur i ti timer, hvorav rundt seks ble brukt på den helvetes bilen :p Vår største frykt var at Lloyd kom til å bli sint på oss fordi bilen hadde blitt ødelagt, men det var han ikke i det hele tatt. Han tok det hele med et smil og forsikret oss om at det var en gammel bil og at det ikke var vår feil i det hele tatt. Lloyd and Laura are amazing people! If you are reading this then you should know that we have nothing but gratitude towards you! :D

Vel, det var alt for nå fordi nå gidder jeg ikke å skrive mer :p
PS. Ikveld går første kampen av Rugby World Cup All Blacks (NZ) vs Tonga. Go Blacks!